Det riv og slit rundt skjæra, |
| Dag Røttereng |
Tidsskriftet NATUR&FOTO arrangerte nettopp fotokonkurransen Nordic Nature Photo Contest, den tredje i rekken. Flere av nordens fremste naturfotografer deltok, og Thorfinn Bekkelund ble kåret til "Årets nordiske naturfotograf".
Jeg deltok også, og tror dere sannelig ikke at et av mine bilder fra et falleferdig hus på Brennskag på Smøla fikk "Hederlig omtale":

Forlatt
"Hederlig omtale" i NNPC 2013
Bildet er resultatet av en dobbeleksponering med 600 mm brennvidde, tatt rett etter solnedgang. Det har også tidligere vært vist på mine nettsider, i bloggen "Forlatt" i mai 2010, der det sto sammen med tre andre bilder av samme hus, samt et selvskrevet dikt.
Det er alltid godt å se at bildene jeg tar settes pris på av folk med helt ulik bakgrunn, om det er "vanlige" mennesker uten faglig tilnærming til bilder, eller profesjonelle som sitter i juryer i store fotokonkurranser som for eksempel denne - NNPC. Det forteller at jeg har noe å fare med som blir verdsatt, og det inspirerer til å fortsette å fotografere :-)
Vinnerbildet i klassen "Landskap", som jeg oppnådde hederlig omtale i, var et fantastisk bilde av et tre, fotografert av min gode venn Ivar Bjørdalsbakke - gratulerer!
For meg er det noe med solnedganger, noe beroligende, avstressende. De markerer slutten på noe, setter punktum for en dag, slukker lyset etter seg. Men de markerer også begynnelsen på noe, en natt, et mørke, en forberedelse mot en ny morgen.
Hegre i solnedgang
Steinsøynes i solnedgang
Ute ved kysten er det ikke så ofte man får se sola gå ned i havet. Som regel ligger skyer, skodde eller havdis over horisonten, og sola går "ned i sekk". Et vakkert skue er det uansett.
Havørn i solnedgang
Naturfotografer har alltid fotografert solnedganger. Forfattere har skildret dem. Og malere har penslet dem. Og klisjéene står i kø når den gule kula nærmer seg horisonten. Du får mene hva du vil om bilder av solnedganger. Vi er mange som elsker dem.
Måser i solnedgang

I kurs og foredrag om naturfoto som jeg har holdt gjennom årene har jeg påpekt hvor viktig det er å bruke stativ. For meg er stativ uvurderlig for å kunne bruke tid på komposisjon og bildeoppbygging i søkeren uten å måtte holde kameraet i hendene. Og for å få skarpe(re) bilder, særlig med lange teleobjektiver og i dårlig lys, er et solid og stødig stativ helt avgjørende.
Men minst like viktig som et solid stativ er et godt stativhode – det hjelper ikke med et tungt og fjellstøtt stativ om ikke hodet holder samme kvalitet.
Monoball
Jeg har flere stativhoder, hvert til sitt bruk. Det desidert mest brukte og fremdeles i aktiv tjeneste etter snart tretti år, er mitt Arca-Swiss Monoball. Dette kulehodet har fungert i all slags vær og forhold uten å mukke, og har aldri blitt demontert for rengjøring, eller vært til service.
Det har blitt brukt til det meste av landskapsfoto både med små- mellom- og storformat kameraer. Bortsett fra ett problem, som jeg kommer tilbake til, har det fungert perfekt og jeg er svært fornøyd.
Men nå må jeg skaffe meg enda et kulehode, og ettersom jeg er så fornøyd med den gamle Arcaen, ville jeg teste en nykommer på markedet som ligner – ja, man kan nesten kalle den en kopi:
Photo Clam Pro Gold V Easy PQR
| Tiden rusler sakte rundt hushjørnet og stryker seg langs veggene. Inn mellom morkent tømmer, bort over sprikende plank og rusten spiker. Smyger seg stille fra rom til rom, myser ut gjennom glassløse vindu, lukter litt på råtne møbler. Leer litt på ei halvåpen skapdør for å se hva som er bak. |
| Trinn ble tråkket her, tiår etter tiår. Arbeid ble gjort gjennom lange dager i strev og slit. Sorger erfart, gleder opplevd. Liv født. Og endt. |
Det faller en dråpe fra hullete tak. Det sukker tungt i en stokk. Det knirker tørt i en lem. Vær og vind hjelper tiden å fortære spor etter levd liv. Sola går snart ned for siste gang bak dette huset. |
Solsystemets største planet, Jupiter, kunne skues nært inntil månen om natten mellom første og andre juledag. Den beveget seg raskere enn månen, nærmet seg mer og mer fra venstre, og passerte over den ved midnattstid. Samtidig lå Aldebaran nede til venstre for månen, en lyssterk stjerne 65 lysår fra Jorden.
Jeg befant meg på Smøla på Nordmøre, og var blant de heldige som hadde værforhold som gjorde det mulig å iaktta møtet. Gjennom teleobjektiv dukket også noen av Jupiters måner opp på minnebrikken. Først tre, deretter de fire største. Disse var det Galileo Galilei som oppdaget tidlig på 1600-tallet, og de kalles de galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto.

Som nevnt hadde jeg værforholdene på min side. Det betyr ikke at det var skyfritt, men spredte lammeskyer hastet over himmelen. Disse hadde iskrystaller lyset brytes i, som dannet en gulfarget halo. Dette hjalp meg i å komponere bildene, sammen med stråling i linseelementene. Kontrasten mellom den lyse månen og skyene var naturligvis så stor at for å få med både månens kratre og skyene samtidig måtte jeg ta HDR-opptak, som på det siste av disse bildene.
| NIKON D3s Nikkor 70-200 mm f/2,8 TC-20E II 2x telekonverter Brennvidder 360 mm og 370 mm Blender f8.0 ISO 1600 Eksponeringstider 1/4s og 1/8s Oppvippet speil, elektronisk utløser og stativ 26. desember 2012 |
![]() ![]() ![]() ![]() ![]()
|
| Denne siden - "http://www.naturfotograf.no/blogg.asp" - er en underside av webstedet "Nature Photography by Dag Røttereng" |