Fem år er gått siden nettsiden min ble redesignet og fremsto som den gjør nå. Det ble da gjort mulig for besøkende å stemme på bildene i galleriene, og gi dem fra 1 til 10 poeng. Det ble også mulig å skrive kommentarer til det enkelte bilde.

Siden den gang har svært mange avgitt sin stemme, og for en stund siden rundet galleribildene hele 300.000 totalt mottatte poeng! I løpet av denne tiden er det også skrevet til sammen 250 kommentarer, de fleste på et annet språk enn norsk.

Takk skal dere ha alle sammen!

Dette bildet fra Jotunheimen ble tatt i 1997, og er er i skrivende stund plassert på toppen av gallerienes Topp 10. Det har imidlertid alltid vært inne blant de fem-seks beste, og er dermed et av de bildene jeg har tatt som publikum mener er klart best. Det er skrevet åtte kommentarer til bildet.

 * * *

Begge disse bildene, fra de tåkefylte myrene ved Gangåsvatnet i Orkdal, er også av bildene som alltid har ligget blant de øverste på topp ti-listen. I lange perioder har de også hatt topplasseringen. Jeg har ikke tall på alle turene jeg har hatt til disse områdene, til  soloppganger i morgenskodde med den idylliske og trolske stemningen, stillheten og mystikken. Og jeg har ikke vært alene bestandig, mange av mine fotokamerater har vært med. Det første ble tatt i 1995 med storformatkameraet Linhof Technika, på 120-film. Det andre er tatt enda tidligere, med et Nikon F4.

 * * *

 * * *

 * * *

De sist innlagte bildene i galleriene har naturligvis ikke rukket å samle nok poeng til å hamle opp med de som først ble lagt inn. Likevel er det noen som stikker seg frem mer enn andre, og dette bildet har allerede flere ganger vært inne blant de topp ti. Det er tatt ved innsjøen Røgden på Finnskogen under NNs høstmøte i 2007, med en Nikon D2x.

 * * *

 

* * *

Nok en gang - takk til alle som har gitt bildene poeng, og som har lagt inn kommentarer!

Fullmånen som lyste opp nattehimmelen denne siste helga i januar var fantastisk. Månens bane er   ellipseformet, og lørdag kom månen nesten 50 tusen kilometer nærmere jorden enn når den er lengst unna. Dermed lyste den omtrent 30% sterkere også.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har drømt meg bort ved synet av månen, men minnes spesielt én kveld veldig godt. I toppen av ei gran satt ei lappugle. Den tittet ned på meg mens jeg plasserte stativ og kamera i best posisjon. Dette var tiden da vi brukte film, og eksponeringen i slike situasjoner var nærmest et sjansespill.

 Jeg lyktes, eller hva synes dere? 

Vinteren er blå, alle naturfotografer vet det. Jo nærmer solopp- og nedgang, desto blåere. Snøen er riktignok hvit, men lyset den reflekterer er blått. Øyet registrerer dette lyset og sender det som elektriske signaler til hjernen, som deretter kalkulerer informasjonen og vurderer den opp mot sunn fornuft og sier til deg: Hvitt. Men det er blått. Det så vi da Velviaen kom tilbake fra laboratoriet, og det ser vi når minnekortet dumpes på harddisken. Så hva er "rett"? Er vinteren blå - eller hvit?

 Begge bilder er fra Gaulosen i sprengkulde, der elva Gaula den renner ut i fjorden

Frostrøyken drev stille over Gaulosen, og noen stokkender var opptatt med å dykke etter mat i utløpet av Vigda der den renner ut i Buvikfjæra. Sola gjorde sitt for at scenen fikk en naturfotografs hjerte til å slå dobbeltslag.

Kamera og objektiv så ikke ut til å merke sprengkulda, men verken fingre eller tær trivdes i de tjuefire kuldegradene nede ved fjorden.

Dagen etterpå hadde XXL salg på ekstremsko til vinterbruk.

Nå eier jeg et par LaCrosse Reunion II !

Da kulda la seg som et teppe over det meste av landet på nyåret, fikk folk flest virkelig føle vinteren på kroppen. Kulderekorder ble slått og nye satt. Bortstuede vifteovner ble hentet frem fra glemte kroker på støvete loft. Polvotter og toppluer ble populære. Eldgamle kobberrør ga etter for frostsprenging og sendte forsikringsutbetalingene rett til værs. De som kunne, holdt seg inne.

Men det er under slike forhold naturen gjerne viser seg fra sin peneste side også. Den som trosser kulda og tar seg en tur ut i bitende frostrøyk penslet med gull, får gjerne lønn for strevet. Sjelden har vel naturen vært finere. Og det setter naturfotografer pris på!

I år skal familien min og jeg tilbringe jula på det gamle småbruket vi eier på øya Smøla, ei flat og forblåst øy ytterst ute langs kysten av Nordmøre. For å forberede oppholdet, var min kone og jeg der ute et par dager denne uka. Det ble tid til en liten tur ute med kameraet også... og været var for én gangs skyld pent.

                 

Selv om trenden innen naturfoto for tiden er mer kreative bilder, vil ihvertfall ikke jeg glemme de klassiske landskapsbildene. En vandring på svabergene ute ved havet mens sola faller ned under horisonten, fyller sjela mi med ro. Jeg minnes mange vakre bilder jeg har sett av solnedganger fra kysten vår, og får lyst til å lage noen selv også.

Blåtonene dominerer på svabergene, mens komplimentærfargene pensler himmel og horisont. Kontrastene er for store til å fange motivene riktig med én eksponering, derfor tar jeg fler med tanke på HDR-bilder - High Dynamic Range - der jeg blander eksponeringene i Photoshop. Jeg vrir ISO-instillingene i bunn til 50 ISO, og oppnår eksponeringer på oppimot tretti sekunder for å la bølgene nærmest viskes ut.

Klassiske naturbilder av solnedgang ved kysten. Jeg blir aldri lei av slike bilder.