Vår hjerne er slik konstruert at er vi ubevisst leter etter strukturer, mønstre og gjentagelser i det vi ser. Da er det viktig å benytte seg av dette fenomenet når man bygger opp bilder i kamerasøkeren.
Når man har lært seg å beherske de ulike komposisjonsreglene, bør man ta skrittet videre og bryte dem bevisst. Da oppnår man gjerne en bedre stopp-effekt for å fange betrakteren.

Dette er imidlertid et minefelt… ikke alle betraktere ”tillater” seg å like brudd på komposisjonsreglene. Jo mer symmetrisk og riktig et bilde er for hjernen, desto mer irriterende vil det være med forstyrrende elementer som ikke passer inn i det perfekte. Denne irritasjonen er ofte det som setter prikken over ien i et bilde!

Bildet av storskarv over er tatt fra båt. Den åpenbare symmetrien i det kvadratiske bildet passer hjernen vår meget godt. Men hvorfor kunne ikke fotografen ventet et lite sekund slik at fuglen hadde havnet midt under brua, da hadde jo bildet blitt perfekt?!

Nettopp.
 

Solstreif på Surtningssue
Nedre Leirungen og Gjendehø i forgrunnen,  Besshø med Besseggen i midten

Soloppganger blir jeg aldri lei, og ettersom jeg ikke er et utpreget B-menneske har jeg opplevd mange av dem som fotograf. Klisjéene står i kø når solstrålene sveiper over landskapet, og særlig vakkert kan det bli om de må lete seg frem gjennom hull i et glissent skydekke.

Og slik var forholdene over Jotunheimen ved Valdresflya en morgen for et par uker siden. Speilblank lå Nedre Leirungen med skjør ishinne i de mørkeste vikene. Sola streifet over fjelltopper med melisdryss, og gylne skydotter løste seg gradvis opp på morgenhimmelen.

Da var det morsomt å stå med en telezoom og bare plukke motivene, og leke seg med linjer, farger og kontraster. Klassisk landskapsfoto går heldigvis aldri av moten.

Solstreif under Besseggen

Hopen, Smøla  oktober 2011

Gråvær med lavtrykk i kø, tunge skyer som dekker himmelen og stenger sola ute, duskregn og regnbyger om hverandre, sure høstvinder og bitende kuling som pisker bølger hvite. 

Det hører også med.

Veiholmen, Smøla   oktober 2011

"Jeg hater måker" er tittlelen på ei av Odd Børretzens viser. Men neida, han hater slett ikke måser. Det skjønner den som setter seg inn i teksten. Tvert i mot ønsker Odd at de fortsatt skal være en del av kysten. Ja, for det hadde virkelig manglet noe hvis man en varm solskinnsdag med bølgeskvulp og saltvann verken hadde sett eller hørt en måse. 

Rundt båten min mellom skjær og holmer ved Smøla utenfor kysten av Møre og Romsdal er måser et hyggelig innslag. I flere dager nå har jeg kost meg der ute. Helt alene, med fiskestang og fotoutstyr.

Vel, ikke helt alene - jeg har hatt flere fototurer sammen med en annen ung naturfotograf som i motsetning til meg bor på øya, Audun Lie Dahl, en av de to brødrene bak Smøla Naturopplevelser. Trivelig kar!

Måse og bølgeskvulp på Veiholmen, Smøla

Melkeveien

En venn gjennom flere tiår, bosatt i Sverige, har nå mistet hodet og falt for fristelsen til å jukse med bilder og dermed lurt oss alle. Terje Hellesø gikk seg blind.

Jeg stilte meg stadig oftere spørsmålet: hvordan klarer du å få så gode bilder av så sky arter – og så ofte? Er det virkelig mulig? De siste dagers avsløringer om bildejuks har vist at nei, det klarte du ikke. Ikke på ærlig vis. Du er i ”godt” selskap. Det er mange enere innen sitt felt som er tatt med buksene nede. Innen idretten har dopingavsløringer felt mang en stjerne, men også innen andre områder har vi sett det samme: Forsker ble fratatt sin doktortittel, toppsjef med CV-juks og la oss ikke glemme vårt store forbilde da vi var unge, Sverre M. Fjelstad. Han innrømmet aldri at bjørnen han påsto var fotografert i Trysil var fra en dyrepark i Sverige.

Det kreves sterk rygg for å tåle motgang, men det kan være hardere å takle medgang. Ditt ry som kompromissløs fotograf med særegen stil økte betraktelig de siste årene, og med dine ofte svært interessante blogginnlegg og betraktninger om fotografi, skaffet du deg en betydelig tilhengerskare. Å oppnå en slik status kan være farlig. Man kan føle et forventningspress bygge seg opp, og kan gå seg vill i sin streben etter å oppfylle sitt selvpålagte press. Kanskje var det dette som skjedde deg. 

Dine bøker tar jeg ofte frem for inspirasjon og glede, dine foredrag på møter og festivaler har alltid fascinert meg, og våre private diskusjoner vil jeg alltid huske med glede. Du har vært min venn lenge, og vil også være min venn i fremtiden! Lykke til videre, Terje og Malin.

* * * *

Få timer etter at avsløringene om bildejuks kom, sto jeg med kameraet under den fantastiske Melkeveien og betraktet stjernene. Bildet over ble tatt den natten, med klump i halsen og en tåre i øyekroken. Jeg kunne ikke se din stjerne der lenger.