Sangsvane i frostrøyk

Fra stuevinduet kunne jeg se den tykke frostrøyken som lå som ei dyne over Gaulosen utenfor Buvika. Jeg visste at sola snart ville prøve seg, og vurderte frem og tilbake om jeg orket å trosse de 26 kuldegradene og dra nedover med kameraet. Fotografen i meg vant heldigvis, og inntullet i ull fra innerst til ytterst sto jeg litt etter i Buvikfjæra og ventet på solstrålenes kamp mot frostrøyken.

Og joda, det var ikke så dumt å følge hjertet denne gangen heller!

Stokkender

Det var for snart to hundre år siden, på midten av 1800-tallet. Norge var i union med Sverige, og det var viktig å vise at landet vårt var et flott og stolt land selv om vi ikke var en selvstendig nasjon. Denne tiden kalles nasjonalromantikken i malekunsten, og kunstnerne syntes det var viktig å male det som var spesielt norsk.

Og hva er vel mer norsk enn bjørka, vårt prektige nasjonaltre? Mange malere fra den tiden brukte dette staselige treet som et viktig element i sin kunst, og flere av disse kunstverkene ble senere blant inspirasjonskildene i mitt virke som naturfotograf. 

Både "Bjerk i storm" fra 1849 av J.C. Dahl og "Slindebjerken" fra 1839 av Thomas Fearnley gjorde uutslettelige inntrykk på en liten gutt for over førti år siden.

Jeg er dem evig takknemlig.

Man skulle nesten tro jeg her har vært i landskap med sydende varme kilder, sprutende geysirer og stinkende svoveldamp - kanskje på Island eller i Yellowstone. Men neida, dette er ikke fra slike eksotiske steder. Bildet er tatt under kuldeperioden for noen uker siden, med frostrøyk over Buvikfjæra. Konverterer man det blå fargebildet til sorthvitt og benytter et høykontrast rødfilter, så dukker denne trolske stemningen opp.

Fem år er gått siden nettsiden min ble redesignet og fremsto som den gjør nå. Det ble da gjort mulig for besøkende å stemme på bildene i galleriene, og gi dem fra 1 til 10 poeng. Det ble også mulig å skrive kommentarer til det enkelte bilde.

Siden den gang har svært mange avgitt sin stemme, og for en stund siden rundet galleribildene hele 300.000 totalt mottatte poeng! I løpet av denne tiden er det også skrevet til sammen 250 kommentarer, de fleste på et annet språk enn norsk.

Takk skal dere ha alle sammen!

Dette bildet fra Jotunheimen ble tatt i 1997, og er er i skrivende stund plassert på toppen av gallerienes Topp 10. Det har imidlertid alltid vært inne blant de fem-seks beste, og er dermed et av de bildene jeg har tatt som publikum mener er klart best. Det er skrevet åtte kommentarer til bildet.

 * * *

Begge disse bildene, fra de tåkefylte myrene ved Gangåsvatnet i Orkdal, er også av bildene som alltid har ligget blant de øverste på topp ti-listen. I lange perioder har de også hatt topplasseringen. Jeg har ikke tall på alle turene jeg har hatt til disse områdene, til  soloppganger i morgenskodde med den idylliske og trolske stemningen, stillheten og mystikken. Og jeg har ikke vært alene bestandig, mange av mine fotokamerater har vært med. Det første ble tatt i 1995 med storformatkameraet Linhof Technika, på 120-film. Det andre er tatt enda tidligere, med et Nikon F4.

 * * *

 * * *

 * * *

De sist innlagte bildene i galleriene har naturligvis ikke rukket å samle nok poeng til å hamle opp med de som først ble lagt inn. Likevel er det noen som stikker seg frem mer enn andre, og dette bildet har allerede flere ganger vært inne blant de topp ti. Det er tatt ved innsjøen Røgden på Finnskogen under NNs høstmøte i 2007, med en Nikon D2x.

 * * *

 

* * *

Nok en gang - takk til alle som har gitt bildene poeng, og som har lagt inn kommentarer!

Fullmånen som lyste opp nattehimmelen denne siste helga i januar var fantastisk. Månens bane er   ellipseformet, og lørdag kom månen nesten 50 tusen kilometer nærmere jorden enn når den er lengst unna. Dermed lyste den omtrent 30% sterkere også.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har drømt meg bort ved synet av månen, men minnes spesielt én kveld veldig godt. I toppen av ei gran satt ei lappugle. Den tittet ned på meg mens jeg plasserte stativ og kamera i best posisjon. Dette var tiden da vi brukte film, og eksponeringen i slike situasjoner var nærmest et sjansespill.

 Jeg lyktes, eller hva synes dere? 

Vinteren er blå, alle naturfotografer vet det. Jo nærmer solopp- og nedgang, desto blåere. Snøen er riktignok hvit, men lyset den reflekterer er blått. Øyet registrerer dette lyset og sender det som elektriske signaler til hjernen, som deretter kalkulerer informasjonen og vurderer den opp mot sunn fornuft og sier til deg: Hvitt. Men det er blått. Det så vi da Velviaen kom tilbake fra laboratoriet, og det ser vi når minnekortet dumpes på harddisken. Så hva er "rett"? Er vinteren blå - eller hvit?

 Begge bilder er fra Gaulosen i sprengkulde, der elva Gaula den renner ut i fjorden

Frostrøyken drev stille over Gaulosen, og noen stokkender var opptatt med å dykke etter mat i utløpet av Vigda der den renner ut i Buvikfjæra. Sola gjorde sitt for at scenen fikk en naturfotografs hjerte til å slå dobbeltslag.

Kamera og objektiv så ikke ut til å merke sprengkulda, men verken fingre eller tær trivdes i de tjuefire kuldegradene nede ved fjorden.

Dagen etterpå hadde XXL salg på ekstremsko til vinterbruk.

Nå eier jeg et par LaCrosse Reunion II !