"Startrails"

Noen dagers restferie i Sverige er unnagjort, og en stjerneklar natt sør for Strømstad ble dette bildet tatt. Eller rettere – ble disse tre hundre bildene tatt.

I gamle dager lekte vi oss av og til med stjernehimler og laaange lukkertider, gjerne over en time eller to. Film var ”treg”, og med resiprositetseffekten i tillegg (hvem husker hva det var..?) kunne lukkeren stå åpen lenge uten at bildet ble for lyst. Stjernene brant seg fast i emulsjonen på sin vandring over himmelen under eksponeringen, og ble til striper på det ferdige bildet.

Bildebrikkene i dagens digitale kameraer har ikke samme progressive resiprositetseffekt, og lukkeren kan ikke stå like lenge oppe med stor blender uten at bildet blir totalt overeksponert. I tillegg oppstår sjenerende digital støy i økende grad ved lange eksponeringstider.

Skal man lage slike bilder i dag, kan løsningen være å ta mange eksponeringer over lang tid, for deretter å ”legge dem sammen” til ett bilde i et spesialprogram, eller manuelt i et bildebehandlingsprogram slik jeg har gjort her. Det blir da en digital multieksponering der stjernene har beveget seg et ørlite stykke på himmelen for hver eksponering. De fremstår da til slutt som striper på det ferdige bildet.

Heldigvis motstår jeg som regel fristelsen og opplever ofte at joda, soloppgangen ble fin likevel, den! Som denne gangen, langs veien mot Jøstøl på Smøla.

Bildene og timelapse-sekvensen er tatt samme morgen langs en kort veistrekning. Naturfotografer kjører bil, selvsagt.

Fire

Silender ved Edøy i Smøla, Møre og Romsdal

Vår hjerne er slik konstruert at er vi ubevisst leter etter strukturer, mønstre og gjentagelser i det vi ser. Da er det viktig å benytte seg av dette fenomenet når man bygger opp bilder i kamerasøkeren.
Når man har lært seg å beherske de ulike komposisjonsreglene, bør man ta skrittet videre og bryte dem bevisst. Da oppnår man gjerne en bedre stopp-effekt for å fange betrakteren.

Dette er imidlertid et minefelt… ikke alle betraktere ”tillater” seg å like brudd på komposisjonsreglene. Jo mer symmetrisk og riktig et bilde er for hjernen, desto mer irriterende vil det være med forstyrrende elementer som ikke passer inn i det perfekte. Denne irritasjonen er ofte det som setter prikken over ien i et bilde!

Bildet av storskarv over er tatt fra båt. Den åpenbare symmetrien i det kvadratiske bildet passer hjernen vår meget godt. Men hvorfor kunne ikke fotografen ventet et lite sekund slik at fuglen hadde havnet midt under brua, da hadde jo bildet blitt perfekt?!

Nettopp.
 

Solstreif på Surtningssue
Nedre Leirungen og Gjendehø i forgrunnen,  Besshø med Besseggen i midten

Soloppganger blir jeg aldri lei, og ettersom jeg ikke er et utpreget B-menneske har jeg opplevd mange av dem som fotograf. Klisjéene står i kø når solstrålene sveiper over landskapet, og særlig vakkert kan det bli om de må lete seg frem gjennom hull i et glissent skydekke.

Og slik var forholdene over Jotunheimen ved Valdresflya en morgen for et par uker siden. Speilblank lå Nedre Leirungen med skjør ishinne i de mørkeste vikene. Sola streifet over fjelltopper med melisdryss, og gylne skydotter løste seg gradvis opp på morgenhimmelen.

Da var det morsomt å stå med en telezoom og bare plukke motivene, og leke seg med linjer, farger og kontraster. Klassisk landskapsfoto går heldigvis aldri av moten.

Solstreif under Besseggen

Hopen, Smøla  oktober 2011

Gråvær med lavtrykk i kø, tunge skyer som dekker himmelen og stenger sola ute, duskregn og regnbyger om hverandre, sure høstvinder og bitende kuling som pisker bølger hvite. 

Det hører også med.